mandag, august 29, 2005
Ingen visjoner, vær så snill
I forbindelse med Oslo 2005, et slags radikalt nettverk som skal arrangerere en folkemønstring i begynnelsen av september, hevder professor Thomas Hylland Eriksen at vårt samfunn har et oppdemmet behov for visjoner. ”Partipolitikken leverer ingenting,” sier Eriksen. Han virker bekymret for at forskjellen mellom de store partiene og særlig regjeringsalternativene er for små, og at ”den nyliberalistiske tenkemåten regjerer nesten uimotsagt.”
Mon det. Harald Stanghelle har helt rett i at enighet mellom de store regjeringsalternativene i flere viktige spørsmål. At det er enighet i utenrikspolitikken bør det ikke legges for stor vekt på, den styre tross alt etter norske interesser. Likevel er det stor uenighet på viktige områder. At det nye pensjonssystemet (PDF) oppstår som et kompromiss mellom Høyre og Arbeiderpartiet, skyldes imidlertid ikke utstrakt enighet, men den svært gode evnen det norske politiske systemet har til å finne kompromisser. Denne evnen skyldes særlig at uten et bredt pensjonskompromiss, ville saken kommet opp hver gang Norge skifter regjering, og det har verken Høyre eller Arbeiderpartiet noen interesse av. Uenigheten mellom Høyre og Arbeiderpartiet i pensjonsspørsmålet var betydelig, og utfallet vil påvirke hverdagen til hundretusener – kanskje millioner - av nordmenn. Men det er absolutt en verdi ved det norske politiske system og klima at dette kompromisset kunne finnes uten de demonstrasjonene Tyskland og Italia opplevde. Også på andre områder er det store reelle uenigheter. Barnehagepolitikken til Arbeiderpartiet og SV er totalt forskjellig fra Høyre og KrF. Sykehusene og grunnskolene avdekker også store skillelinjer, der de borgerlige legger vekt på valgfrihet (dog med helt ulikt utgangspunkt), mens venstresiden vektlegger likt tilbud for alle. Dersom den ene siden oppnår stortingsflertall over lang tid, vil det norske samfunnet forandres på viktige områder.
Stanghelle undervurderer forskjellen mellom de politiske partiene, men har helt rett i arrestasjonen av Thomas Hylland Eriksen, som tydeligvis har behov for noen fargerike visjoner. Eriksen er ekstremt ressurssterk, har et omfattende og profitabelt forfatterskap, og blir stadig invitert til debatter i NRK. For alminnelige innbyggere og velgere har imidlertid utformingen av pensjonssystemet stor betydning. Det er viktig om ventetiden for en hofteoperasjon i det offentlige helsevesenet er en eller fem måneder. For oss som ikke har råd til au pair, er det uhyre viktig om det blir nok barnehageplasser. Hvis det ikke blir nok barnehageplasser, er fremtiden til kontantstøtten sentral. Utformingen av kriminalitetspolitikken og narkotikapolitikk viktig hvis man ofte ser heroinister sette sprøyten sin et steinkast fra der man bor. Mange arbeidstakere føler seg truet av arbeidsinnvandrere som er villige til å jobbe for en brøkdel av norsk lønn. Det er grunn til å tro at mange vil stemme på partier som samlet tilbyr den løsningen som velgeren mener er best på slike praktiske og materielle spørsmål.
I Dagsnytt 18 etterlyste Eriksen særlig visjoner på tre områder: han mener at miljøet er ekstremt viktig å prioritere, at mennesker er viktigere enn penger (sic.), og at tid også er en form for rikdom. Hva disse visjonene innebærer, noe mer konkret, ville han dessverre ikke gå inn på. Det kan hende det er fordi han vet at miljøet er dramatisk forbedret de siste 30 årene, noe som ikke minst skyldes en sterk politisk oppmerksomhet om temaet. De fleste landene har egne departementer for miljøvern, vi har Statens forurensningstilsyn og en lang rekke organisasjoner som får støtte av staten. Det er vel knapt noen som på generelt grunnlag vil si at penger er viktigere enn penger, og i den grunnleggende økonomiske analysen av mennesker arbeidslyst er den sentrale forutsetningen av mennesker liker fritid. Det er vel en grunn til at gjennomsnittlig arbeidstid har falt over hele Europa de siste 30 årene. I Norge er gjennomsnittlig arbeidstid blant sysselsatte nå 1400 timer. Fallet i arbeidstid i Norge den siste generasjonen særlig skyldes at arbeidstakere ønsker mer fritid når de blir rikere, mener konsulentselskapet Econ.
Eriksen er også bekymret for omfanget av offentlig fattigdom og privat rikdom, og sier han ikke kan forstå hvordan den store offentlige oljerikdommen blir transformert til privat rikdom. Det blir litt rart å kalle en situasjon der konsum i offentlig forvaltning, som andel av BNP, er større enn noen gang tidligere (SDV-fil), for offentlig fattigdom. Offentlig sektor har et notorisk problem med å sette av nok penger til vedlikehold. Det er en organisasjonsutfordring. At det er mugg i kjelleren på skolen til Eriksens barn, skyldes ikke mangel på penger. Selv om skolen hadde fått halvparten så mye penger, burde det ikke vært mugg der, men selv om den hadde fått dobbelt bevilgning, er det langt fra sikkert at skolen ville bli muggfri.
På tross av min sterke tvil, er det likevel mulig det er et stort og oppdemmet behov for sterke og store visjoner i Norge i dag, visjoner om at samfunnet burde vært fundamentalt forskjellig fra hvordan det er i dag. Det som er helt sikkert, er at det ikke er mulig å etablere noen enighet omkring en konkret visjon. Gjennom 1900-tallet fikk vi se hva visjonære ledere, som våget å tenke dristig og annerledes, kunne gjøre når de hadde en rimelig oppslutning i befolkningen en stund iallfall. Fornuftige mennesker burde ikke savne disse modellene, hvor storslagne de enn måtte være.
Mon det. Harald Stanghelle har helt rett i at enighet mellom de store regjeringsalternativene i flere viktige spørsmål. At det er enighet i utenrikspolitikken bør det ikke legges for stor vekt på, den styre tross alt etter norske interesser. Likevel er det stor uenighet på viktige områder. At det nye pensjonssystemet (PDF) oppstår som et kompromiss mellom Høyre og Arbeiderpartiet, skyldes imidlertid ikke utstrakt enighet, men den svært gode evnen det norske politiske systemet har til å finne kompromisser. Denne evnen skyldes særlig at uten et bredt pensjonskompromiss, ville saken kommet opp hver gang Norge skifter regjering, og det har verken Høyre eller Arbeiderpartiet noen interesse av. Uenigheten mellom Høyre og Arbeiderpartiet i pensjonsspørsmålet var betydelig, og utfallet vil påvirke hverdagen til hundretusener – kanskje millioner - av nordmenn. Men det er absolutt en verdi ved det norske politiske system og klima at dette kompromisset kunne finnes uten de demonstrasjonene Tyskland og Italia opplevde. Også på andre områder er det store reelle uenigheter. Barnehagepolitikken til Arbeiderpartiet og SV er totalt forskjellig fra Høyre og KrF. Sykehusene og grunnskolene avdekker også store skillelinjer, der de borgerlige legger vekt på valgfrihet (dog med helt ulikt utgangspunkt), mens venstresiden vektlegger likt tilbud for alle. Dersom den ene siden oppnår stortingsflertall over lang tid, vil det norske samfunnet forandres på viktige områder.
Stanghelle undervurderer forskjellen mellom de politiske partiene, men har helt rett i arrestasjonen av Thomas Hylland Eriksen, som tydeligvis har behov for noen fargerike visjoner. Eriksen er ekstremt ressurssterk, har et omfattende og profitabelt forfatterskap, og blir stadig invitert til debatter i NRK. For alminnelige innbyggere og velgere har imidlertid utformingen av pensjonssystemet stor betydning. Det er viktig om ventetiden for en hofteoperasjon i det offentlige helsevesenet er en eller fem måneder. For oss som ikke har råd til au pair, er det uhyre viktig om det blir nok barnehageplasser. Hvis det ikke blir nok barnehageplasser, er fremtiden til kontantstøtten sentral. Utformingen av kriminalitetspolitikken og narkotikapolitikk viktig hvis man ofte ser heroinister sette sprøyten sin et steinkast fra der man bor. Mange arbeidstakere føler seg truet av arbeidsinnvandrere som er villige til å jobbe for en brøkdel av norsk lønn. Det er grunn til å tro at mange vil stemme på partier som samlet tilbyr den løsningen som velgeren mener er best på slike praktiske og materielle spørsmål.
I Dagsnytt 18 etterlyste Eriksen særlig visjoner på tre områder: han mener at miljøet er ekstremt viktig å prioritere, at mennesker er viktigere enn penger (sic.), og at tid også er en form for rikdom. Hva disse visjonene innebærer, noe mer konkret, ville han dessverre ikke gå inn på. Det kan hende det er fordi han vet at miljøet er dramatisk forbedret de siste 30 årene, noe som ikke minst skyldes en sterk politisk oppmerksomhet om temaet. De fleste landene har egne departementer for miljøvern, vi har Statens forurensningstilsyn og en lang rekke organisasjoner som får støtte av staten. Det er vel knapt noen som på generelt grunnlag vil si at penger er viktigere enn penger, og i den grunnleggende økonomiske analysen av mennesker arbeidslyst er den sentrale forutsetningen av mennesker liker fritid. Det er vel en grunn til at gjennomsnittlig arbeidstid har falt over hele Europa de siste 30 årene.
Eriksen er også bekymret for omfanget av offentlig fattigdom og privat rikdom, og sier han ikke kan forstå hvordan den store offentlige oljerikdommen blir transformert til privat rikdom. Det blir litt rart å kalle en situasjon der konsum i offentlig forvaltning, som andel av BNP, er større enn noen gang tidligere (SDV-fil), for offentlig fattigdom. Offentlig sektor har et notorisk problem med å sette av nok penger til vedlikehold. Det er en organisasjonsutfordring. At det er mugg i kjelleren på skolen til Eriksens barn, skyldes ikke mangel på penger. Selv om skolen hadde fått halvparten så mye penger, burde det ikke vært mugg der, men selv om den hadde fått dobbelt bevilgning, er det langt fra sikkert at skolen ville bli muggfri.
På tross av min sterke tvil, er det likevel mulig det er et stort og oppdemmet behov for sterke og store visjoner i Norge i dag, visjoner om at samfunnet burde vært fundamentalt forskjellig fra hvordan det er i dag. Det som er helt sikkert, er at det ikke er mulig å etablere noen enighet omkring en konkret visjon. Gjennom 1900-tallet fikk vi se hva visjonære ledere, som våget å tenke dristig og annerledes, kunne gjøre når de hadde en rimelig oppslutning i befolkningen en stund iallfall. Fornuftige mennesker burde ikke savne disse modellene, hvor storslagne de enn måtte være.
Konkurransevillige kommunister
Den revolusjonære, men interessante og høyst lesverdige avisen Klassekampen, går nye veier. Vi lørdagsabonnenter har til nå fått avisen av Posten, i postkassen. I går fikk vi imidlertid et utmerket tilbud: hvis vi vil, kan avisen nå bæres rundt med Aftenposten-budene. Dermed får abonnentene et bedre tilbud, (dog på bekostning av de post-ansatte, men det forteller ikke invitasjonen noe om). For en beinhard liberalist er det aldeles fornøyelig at de største moralske og retoriske motstanderne av konkurranseutsetting og privatisering forstår at også de er underlagt markedets jernlov: kunden har alltid rett.
Det er verdt å notere seg at abonnenter kan reservere seg mot tilbudet, og fremdeles få avisen i postkassen til ettermiddagsteen i stedet for på dørmatten til frokost. Det anes at dette alternativet vil være litt dyrere for KK enn å sende avisen med Aftenposten, med man kan ikke utelukke at noen abonnenter er villige til det, iallfall så lenge de slipper å betale selv.
Det er verdt å notere seg at abonnenter kan reservere seg mot tilbudet, og fremdeles få avisen i postkassen til ettermiddagsteen i stedet for på dørmatten til frokost. Det anes at dette alternativet vil være litt dyrere for KK enn å sende avisen med Aftenposten, med man kan ikke utelukke at noen abonnenter er villige til det, iallfall så lenge de slipper å betale selv.
