Skeptisk

Risikoen for at Norge får en flertallsregjering etter valget er fremdeles overhengende. Det kan få alvorlige konsekvenser for demokratiet. Både maktfordelingen, åpenhet og kvaliteten på beslutningene som fattes, vil tjene på en mindretallsregjering.

Det er en enkel oppgave retorisk å berømme flertallsregjeringer. Særlig fremheves styringsdyktigheten og forutsigbarheten en flertallsregjering vil ha, men som en mindretallsregjering mangler. En mindretallsregjering derimot, må finne flertall fra sak til sak, noe som gjerne fremstilles som ”vinglete”. De siste ukene har særlig Jens Stoltenberg karakterisert Bondevik-regjeringen slik.

En slik karakteristikk hviler imidlertid på en grunnleggende misforståelse om politikernes og politikkens viktigste oppgaver i et demokrati. Disse oppgavene har lite med styring å gjøre i tradisjonell forstand. Politikernes fremste oppgave er å veie viktige samfunnsmessige hensyn mot hverandre. I velferdspolitikken må hensynet til å gi insentiver til å arbeide avveies mot kampen for en jevnere fordeling av godene. Miljøpolitiske reguleringer må veies mot næringsinteresser. I kriminalpolitikken må personvernhensyn veies mot beskyttelsesbehovet.

I slike avveininger som politikken er så full av, er den beste løsningen sett fra hele samfunnets side, som oftest et kompromiss mellom de viktigste aktørene. Det vil være svært viktig at alle parter blir lyttet til.

Men kanskje enda viktigere er mangelen på maktfordeling når regjeringen har et fast stortingsflertall bak seg. Da vil mange av de viktigste avveiningene skje på regjeringskonferanser. Disse er lukkede, og beslutningene fattes ofte av svært få personer. Hvis de samme personene skal avgjøre alle de viktige politiske sakene år ut og år inn, er det grunn til å frykte at viktige interesser ofte ikke blir hørt. Stortingets reelle innflytelse vil være begrenset, og vår mest sentrale folkevalgte forsamling blir på mange måter redusert til et sandpåstrøringsorgan.

Hvis regjeringspartiene derimot ikke har et stortingsflertall bak seg, må de finne støttespillere på Stortinget fra sak til sak. Der beslutningsprosessen i regjeringen er preget av mangel på innsyn, er Stortingets arbeid langt mer åpent. I et mindretallsregime vil makten dermed være spredt på langt flere hender; ikke bare vil Stortinget ha mer makt, pressen og den generelle allmennhet vil ha større innsyn i og større innflytelse over viktige prosesser.

Endelig er det ingen grunn til å tro at en mindretallsregjering vil være mer preget av vingling enn en flertallsregjering – hvis man da ikke kaller det vingling at regjeringen i noen saker søker støtte hos Frp, i andre hos Arbeiderpartiet og i atter andre hos SV. For å eksemplifisere med vårens store sak: pensjonsreformen. Hvis regjeringen hadde hatt et stortingsflertall bak seg, kunne den ha bestemt seg for hvilken modell den ønsket, og trumfet denne igjennom. Det ville imidlertid ikke ha hindret at Ap, Sp og SV kunne vedtatt en helt annen modell etter en eventuell valgseier. At vi hadde en mindretallsregjering hindret imidlertid vingling i denne viktige saken. Regjeringen måtte finne støtte i Stortinget, og etter et kompromissvedtak med Ap (og Sp), er det utenkelig at denne saken blir fremmet på nytt.

En mindretallsregjering fremmer en sunnere maktbalanse mellom våre demokratiske organer, den er garantist for et åpnere samfunn og mer varige stortingsvedtak, og sannsynligvis: kvalitativt bedre stortingsvedtak på grunn av en bredere avveining av de viktige interessene. I Norge har vi vært velsignet med et mindretallsstyre i 32 av de siste 34 årene. Resultatene er fantastiske. Måtte vi være like heldige de neste 34 år. Godt valg.

# posted by Øystein Sjølie @ 20:48