Skeptisk

Professor Peder Haug ved Høyskolen i Volda har blåst nytt liv i en betimelig debatt og en viktig svakhet ved kvalitetsreformen for universiteter og høyskoler: fjerningen av eksterne sensorer. Reformen, som ble innført i 2001, inneholder en rekke elementer som en helt ny gradsstruktur som minner om den anglo-amerikanske, ny karakterskala og nye krav til oppfølging av hver enkelt student. I tillegg inneholdte reformen noen nye insentiver, både for skolene og studentene, slik at både skoler og studenter ville bli økonomisk skadelidende direkte ved stryk til eksamen. Særlig har de direkte konsekvensene for skolene blitt store, ved at skolenes overføringer fra staten avhenger av strykprosenten ved skolen. Høyere strykprosent, lavere bevilgninger.

Prinsippet om at bevilgningene henger sammen med strykprosenten er ikke nødvendigvis uheldig. Det er imidlertid ekstremt uheldig at myndighetene fjerner kravet om ekstern sensor til eksamen, samtidig med store uheldige konsekvenser ved stryk. Det kan ikke være overraskende at andelen som stryker har falt med nesten 50 prosent. Ansvarlige politikere i utdanningsdepartementet forklarer fallet i strykprosenten med bedre undervisning på grunn av de andre elementene i reformen. Det kan godt være at det har bidratt, men det er helt utenkelig at strykprosenten ikke blir påvirket av mangel på eksterne sensorer og et slikt insentivsystem.

I sin bok Freakonomics dokumenterer Chicago-økonomen Steven Levitt at om lag 5 prosent av lærerne ved Chicagos grunnskoler jukset når deres insentivsystem ble endret. Og det var ikke snakk om juks ved å gi en student som burde fått F (stryk) E i stedet (laveste ståkarakter). Lærerne i Chicago endret besvarelsene til sine elever i den korte perioden mellom da elevene leverte inn besvarelsene, og besvarelsene ble fysisk hentet av eksterne. Denne typen juks er svært risikabel. Den kan oppdages, både under utførelsen av jukset, og ved kontroll av kloke menn som Levitt etterpå. Konsekvensene av å bli tatt i juks ved Chicago-skolene er antagelig ganske alvorlig for læreren. Likevel gikk 5 prosent til en slik ytterlighet (PDF-format).

For norske universitetslærere vil jukset ha en helt annen karakter. Det vil være snakk om å la tvilen komme den svake student til gode, og la noen få, presumptivt de beste, av dumpekandidatene få den svakeste ståkarakteren. Denne typen juks vil det sjelden eller aldri være mulig å dokumentere, iallfall ikke så mye som trengs for at jukset skal få konsekvenser for verken skolen eller læreren. Hvis 10 prosent av studentene i en klasse på 50 studenter etter tradisjonelle standarder stryker, vil lærernes tilpasning bestå i stryke 4 eller 3 studenter i året, i stedet for 5. En slik praksis vil nødvendigvis tvinge seg frem. Alle sensorene er mennesker, og mennesker lar seg påvirke av insentiver. Det er jo nettopp derfor de er innført. Den langsiktige utviklingen vil bli at ingen stryker. Etter noen år med litt lavere strykprosent, vil UFDs reaksjon være å øke straffen per student som stryker. Dette fører til at det blir enda lavere strykprosent.

Men risiko for at stryk blir fjernet er ikke den eneste følgen av systemet. Norges Handelshøyskole tar hvert opp år mellom 100 og 200 studenter fra de regionale høyskolene, for at disse skal fortsette på siviløkonomstudiet. Jarle Møen og Martin Tjelta ved Norges Handelshøyskole viser i siste utgave av Økonomisk Forum at karakterpraksisen ved de ulike høyskoler er svært forskjellig. Forskjellen mellom den strengeste og den mest liberale skolen tilsvarer 2 års utdanning. Denne studien er gjort med data fra systemet med ekstern sensor, og Møen og Tjelta regner med at problemet blir større uten ekstern sensor.

En sentral verdi ved at høyskolesystemet er helstatlig er at karakterene til en viss grad er ens. En kandidat med en viss karakter fra en høyskole, har omtrent de samme kvalifikasjonene som en kandidat med samme karakter fra en annen høyskole. Som Møen og Tjelta viser, er realitetene selv med eksterne sensorer litt fjernere fra idealene enn hva som er ønskelig og antagelig mulig. Dersom insentivsystemet videreføres og ekstern sensor holdes utenfor, vil det nasjonale karaktersystemet bli en vits ganske raskt. De store og gode skolene, slik som NHH, vil ta opp studenter utelukkende etter egne opptaksprøver. Arbeidsgiverne må lære seg til hvilke skoler som er strenge på karakterene, og hvilke som er liberale, i tillegg til å lære seg karaktersystemene som sådan. Store arbeidsgivere vil sikkert innføre egne opptaksprøver også.

Ordningen med ekstern sensur må gjeninnføres, og antagelig strammes opp. Kanskje hovedregelen må være at begge de to sensorene skal representere en annen institusjon enn studenten. Insentiver for at to eller tre skoler ”klær hverandre på ryggen” må ryddes av veien. At skolene reagerer på insentivstrukturen med å ikke stryke like mange studenter som tidligere, kan ikke være overraskende for noen som innfører et system der skolene skal belønnes økonomisk for hvor stor andel av studentene som står. Grunntanken bak dette systemet er jo at skolene vil gjøre sitt ytterste for å hindre at studenter stryker. Og det gjør de.

# posted by Øystein Sjølie @ 23:24