Skeptisk

Professor Peder Haug ved Høyskolen i Volda har blåst nytt liv i en betimelig debatt og en viktig svakhet ved kvalitetsreformen for universiteter og høyskoler: fjerningen av eksterne sensorer. Reformen, som ble innført i 2001, inneholder en rekke elementer som en helt ny gradsstruktur som minner om den anglo-amerikanske, ny karakterskala og nye krav til oppfølging av hver enkelt student. I tillegg inneholdte reformen noen nye insentiver, både for skolene og studentene, slik at både skoler og studenter ville bli økonomisk skadelidende direkte ved stryk til eksamen. Særlig har de direkte konsekvensene for skolene blitt store, ved at skolenes overføringer fra staten avhenger av strykprosenten ved skolen. Høyere strykprosent, lavere bevilgninger.

Prinsippet om at bevilgningene henger sammen med strykprosenten er ikke nødvendigvis uheldig. Det er imidlertid ekstremt uheldig at myndighetene fjerner kravet om ekstern sensor til eksamen, samtidig med store uheldige konsekvenser ved stryk. Det kan ikke være overraskende at andelen som stryker har falt med nesten 50 prosent. Ansvarlige politikere i utdanningsdepartementet forklarer fallet i strykprosenten med bedre undervisning på grunn av de andre elementene i reformen. Det kan godt være at det har bidratt, men det er helt utenkelig at strykprosenten ikke blir påvirket av mangel på eksterne sensorer og et slikt insentivsystem.

I sin bok Freakonomics dokumenterer Chicago-økonomen Steven Levitt at om lag 5 prosent av lærerne ved Chicagos grunnskoler jukset når deres insentivsystem ble endret. Og det var ikke snakk om juks ved å gi en student som burde fått F (stryk) E i stedet (laveste ståkarakter). Lærerne i Chicago endret besvarelsene til sine elever i den korte perioden mellom da elevene leverte inn besvarelsene, og besvarelsene ble fysisk hentet av eksterne. Denne typen juks er svært risikabel. Den kan oppdages, både under utførelsen av jukset, og ved kontroll av kloke menn som Levitt etterpå. Konsekvensene av å bli tatt i juks ved Chicago-skolene er antagelig ganske alvorlig for læreren. Likevel gikk 5 prosent til en slik ytterlighet (PDF-format).

For norske universitetslærere vil jukset ha en helt annen karakter. Det vil være snakk om å la tvilen komme den svake student til gode, og la noen få, presumptivt de beste, av dumpekandidatene få den svakeste ståkarakteren. Denne typen juks vil det sjelden eller aldri være mulig å dokumentere, iallfall ikke så mye som trengs for at jukset skal få konsekvenser for verken skolen eller læreren. Hvis 10 prosent av studentene i en klasse på 50 studenter etter tradisjonelle standarder stryker, vil lærernes tilpasning bestå i stryke 4 eller 3 studenter i året, i stedet for 5. En slik praksis vil nødvendigvis tvinge seg frem. Alle sensorene er mennesker, og mennesker lar seg påvirke av insentiver. Det er jo nettopp derfor de er innført. Den langsiktige utviklingen vil bli at ingen stryker. Etter noen år med litt lavere strykprosent, vil UFDs reaksjon være å øke straffen per student som stryker. Dette fører til at det blir enda lavere strykprosent.

Men risiko for at stryk blir fjernet er ikke den eneste følgen av systemet. Norges Handelshøyskole tar hvert opp år mellom 100 og 200 studenter fra de regionale høyskolene, for at disse skal fortsette på siviløkonomstudiet. Jarle Møen og Martin Tjelta ved Norges Handelshøyskole viser i siste utgave av Økonomisk Forum at karakterpraksisen ved de ulike høyskoler er svært forskjellig. Forskjellen mellom den strengeste og den mest liberale skolen tilsvarer 2 års utdanning. Denne studien er gjort med data fra systemet med ekstern sensor, og Møen og Tjelta regner med at problemet blir større uten ekstern sensor.

En sentral verdi ved at høyskolesystemet er helstatlig er at karakterene til en viss grad er ens. En kandidat med en viss karakter fra en høyskole, har omtrent de samme kvalifikasjonene som en kandidat med samme karakter fra en annen høyskole. Som Møen og Tjelta viser, er realitetene selv med eksterne sensorer litt fjernere fra idealene enn hva som er ønskelig og antagelig mulig. Dersom insentivsystemet videreføres og ekstern sensor holdes utenfor, vil det nasjonale karaktersystemet bli en vits ganske raskt. De store og gode skolene, slik som NHH, vil ta opp studenter utelukkende etter egne opptaksprøver. Arbeidsgiverne må lære seg til hvilke skoler som er strenge på karakterene, og hvilke som er liberale, i tillegg til å lære seg karaktersystemene som sådan. Store arbeidsgivere vil sikkert innføre egne opptaksprøver også.

Ordningen med ekstern sensur må gjeninnføres, og antagelig strammes opp. Kanskje hovedregelen må være at begge de to sensorene skal representere en annen institusjon enn studenten. Insentiver for at to eller tre skoler ”klær hverandre på ryggen” må ryddes av veien. At skolene reagerer på insentivstrukturen med å ikke stryke like mange studenter som tidligere, kan ikke være overraskende for noen som innfører et system der skolene skal belønnes økonomisk for hvor stor andel av studentene som står. Grunntanken bak dette systemet er jo at skolene vil gjøre sitt ytterste for å hindre at studenter stryker. Og det gjør de.

Vaske-Bakke skal visstnok ikke få flere skattelettelser under den nye regjeringen. Da er det en god trøst at de vil kjøpe hans boligeiendom på Bygdøy, som han har forsøkt å selge i mange år. Den offisielle begrunnelsen til Jens Stoltenberg er at statens overtagelse av tre mål med gressplen og 100 meter steinete strandlinje, vil gi "mange soltimer" til Oslos befolkning. Vaske-Bakkes eiendom ligger rett øst for Huk, hovedstadens største badested. Det nevnes i den forbindelse at tre mål tilsvarer snaut halvparten av en fotballbane. Vi vet ikke hvor stor gressarealene på nåværende Huk er, men det er svært mange fotballbaner. Kan vi anslå at området er 500 mål?

Det er interessant at den nye regjeringen vil bruke 30 millioner kroner på et tiltak som åpenbart er svært lite gjennomtenkt. Rett vest for Huk er det bokstavelig talt flere kilometer med helt tilsvarende strand som den som er på den oppkjøpte eiendommen. Dette området er aldri overfylt, selv på de flotteste og varmeste søndager om sommeren. Denne stranden eier staten allerede, gjennom slottet, og er friområde. Det er med andre ord ingen mangel på det de tre partiene nå har brukt 30 millioner kroner på.

I tillegg til stranden og plenen følger en større enebolig med på kjøpet. Visstnok er det "bare fantasien som setter grenser" for hva denne kan brukes til. Stoltenberg antydet kafe eller galleri. Det finnes allerede en kafe på Huk, Quislings badehus, og kvaliteten er ikke noe å hoppe i taket over. Det er neppe egnet til å overraske. Synergien mellom strand og spisested er ikke åpenbar. At det skal være en god bruk av knappe offentlige ressurser å drive et galleri på Bygdøy, er også en helt ny tanke for oss.

Å sikre allmennheten tilgang til friarealer er fornuftig. Men å bruke 30 millioner på å sikre tilgang på 2 mål friareal til, er svært ufornuftig. Det er symbolpolitikk, og et symbol på idioti. Måtte det ikke bli et omen.

UPDATE: Etter befaring på stedet virker prisen helt absurd. Det er mulig kjøpet skaffer 100 meter strandlinje, men det er bare 10 meter sandstrand der. Over halvparten av strandlinjen er full av skarpe steiner, og utenom de 10 metrene er det en ganske stor brygge, som vil ha stor verdi for en som bor der, men ingen verdi for allmennheten. I tilknytning til sandstrandlinjen på 10 meter er det mellom 50 og 100 kvadratmeter gressplen som kan brukes til soling. Imidlertid er det ingen mangel verken på gressplen eller steinete strand ellers på Huk. (På hele Huk-området, som er langt større enn 500 mål, er det store arealer som er gjenvokst med kratt, og som kunne settes i stand som gressplen for ørsmå summer.) Mye av eiendommen på tre mål er en svært bratt knaus, som er fullstendig uten nytteverdi.

Etter dette kjøpet blir det offentlige området umerkelig større. Den faktiske verdien for allmennheten er nok svært nær null. Bakkes nabo mot nordøst vil imidlertid oppleve et verditap på sin eiendom. Slik har kanskje den nye regjeringen klart å ta fra noen av de rike. Dessverre kommer det ingen av oss ikke-rike til gode.

Risikoen for at Norge får en flertallsregjering etter valget er fremdeles overhengende. Det kan få alvorlige konsekvenser for demokratiet. Både maktfordelingen, åpenhet og kvaliteten på beslutningene som fattes, vil tjene på en mindretallsregjering.

Det er en enkel oppgave retorisk å berømme flertallsregjeringer. Særlig fremheves styringsdyktigheten og forutsigbarheten en flertallsregjering vil ha, men som en mindretallsregjering mangler. En mindretallsregjering derimot, må finne flertall fra sak til sak, noe som gjerne fremstilles som ”vinglete”. De siste ukene har særlig Jens Stoltenberg karakterisert Bondevik-regjeringen slik.

En slik karakteristikk hviler imidlertid på en grunnleggende misforståelse om politikernes og politikkens viktigste oppgaver i et demokrati. Disse oppgavene har lite med styring å gjøre i tradisjonell forstand. Politikernes fremste oppgave er å veie viktige samfunnsmessige hensyn mot hverandre. I velferdspolitikken må hensynet til å gi insentiver til å arbeide avveies mot kampen for en jevnere fordeling av godene. Miljøpolitiske reguleringer må veies mot næringsinteresser. I kriminalpolitikken må personvernhensyn veies mot beskyttelsesbehovet.

I slike avveininger som politikken er så full av, er den beste løsningen sett fra hele samfunnets side, som oftest et kompromiss mellom de viktigste aktørene. Det vil være svært viktig at alle parter blir lyttet til.

Men kanskje enda viktigere er mangelen på maktfordeling når regjeringen har et fast stortingsflertall bak seg. Da vil mange av de viktigste avveiningene skje på regjeringskonferanser. Disse er lukkede, og beslutningene fattes ofte av svært få personer. Hvis de samme personene skal avgjøre alle de viktige politiske sakene år ut og år inn, er det grunn til å frykte at viktige interesser ofte ikke blir hørt. Stortingets reelle innflytelse vil være begrenset, og vår mest sentrale folkevalgte forsamling blir på mange måter redusert til et sandpåstrøringsorgan.

Hvis regjeringspartiene derimot ikke har et stortingsflertall bak seg, må de finne støttespillere på Stortinget fra sak til sak. Der beslutningsprosessen i regjeringen er preget av mangel på innsyn, er Stortingets arbeid langt mer åpent. I et mindretallsregime vil makten dermed være spredt på langt flere hender; ikke bare vil Stortinget ha mer makt, pressen og den generelle allmennhet vil ha større innsyn i og større innflytelse over viktige prosesser.

Endelig er det ingen grunn til å tro at en mindretallsregjering vil være mer preget av vingling enn en flertallsregjering – hvis man da ikke kaller det vingling at regjeringen i noen saker søker støtte hos Frp, i andre hos Arbeiderpartiet og i atter andre hos SV. For å eksemplifisere med vårens store sak: pensjonsreformen. Hvis regjeringen hadde hatt et stortingsflertall bak seg, kunne den ha bestemt seg for hvilken modell den ønsket, og trumfet denne igjennom. Det ville imidlertid ikke ha hindret at Ap, Sp og SV kunne vedtatt en helt annen modell etter en eventuell valgseier. At vi hadde en mindretallsregjering hindret imidlertid vingling i denne viktige saken. Regjeringen måtte finne støtte i Stortinget, og etter et kompromissvedtak med Ap (og Sp), er det utenkelig at denne saken blir fremmet på nytt.

En mindretallsregjering fremmer en sunnere maktbalanse mellom våre demokratiske organer, den er garantist for et åpnere samfunn og mer varige stortingsvedtak, og sannsynligvis: kvalitativt bedre stortingsvedtak på grunn av en bredere avveining av de viktige interessene. I Norge har vi vært velsignet med et mindretallsstyre i 32 av de siste 34 årene. Resultatene er fantastiske. Måtte vi være like heldige de neste 34 år. Godt valg.

Atle Sommerfeldt i Kirkens Nødhjelp og Carl I. Hagen i Fremskrittspartiet (PDF) gjør felles sak, og vil skjerme en stor gruppe mot den siste tidens økning oljeprisen. For Carl I. Hagen er det en gammel melodi å foreslå at bensinavgiften i Norge skal variere motsatt av oljeprisen, slik at norske forbrukere står overfor en konstant pris på bensin ved pumpene. At Frp går inn for en variabel bensinavgift, og slik vil skjerme norske forbrukere fra endringer i prisen på råolje, er likevel forunderlig. Kapitel 4 i partiprogrammet slår fast at et "velfungerende marked innebærer at forbrukerne i all hovedsak styrer tilbudet gjennom sin etterspørsel". I en velfungerende markedsøkonomi spiller prismekanismen en hovedrolle, ved å gi forbrukerne signaler som hvilke goder som bør forbrukes mindre hyppig, og ved å gi produsentene signaler om hvilke goder det bør produseres mer av. Når oljeprisen går opp, vil dette stimulere forbrukerne til å kjøpe biler med mindre motor, kjøre sammen med naboen til jobben, eller ta toget. Produsentene stimuleres til å utvinne olje fra nye og vanskelig tilgjengelige felter. Prisen må ikke forveksles med en avgift, en bot eller en straff som forbrukeren ilegges. Den er kommunikasjonskanalen mellom forbruker og produsent, mellom etterspørrer og tilbyder. Svært ofte er dette den eneste kommunikasjonskanalen. Prismekanismen er uhyre velfungerende, men Frp lar sjelden en anledning til å få inn et populistiske poeng gå fra seg.

At Atle Sommerfeldt i Kirkens Nødhjelp går inn for at Norge, som oljeprodusent, skal overføre deler av vår gevinst ved prisøkningen til noen av de fattige landene i verden som ikke produserer olje, er kanskje mindre underlig. Organisasjonen hans driver jo tross alt med nødhjelp. Men hvis han ønsker de fattige landenes beste, er det neppe et godt råd å skjerme dem fra markedsøkonomiens virkemåte. Såvidt meg bekjent er det ingen land som har tatt steget fra fattigdom til rikdom uten at dette i all hovedsak har skjedd ved et privat næringsliv (hvis noen vet om noen, fortell meg gjerne). En hensiktsmessig reaksjon på prisendringer står helt sentralt hvis næringslivet skal fungere til alles beste. Undertegnede er svært skeptisk til om utviklingshjelp er mulig i det hele tatt, men hvis det er det, er subsidiering av oljeimport helt sikkert ikke det beste tiltaket. Og nødhjelp under forutsetning av at pengene brukes på olje, kan umulig være den beste måten å utnytte knappe nødhjelpsressurser på. Et annet aspekt er at de store oljeeksportørene i verden generelt ikke er rike land, dog med unntak for Norge. Det er de store oljeimportørene som er rike, eller som er på vei til å bli det.

At Frp og Kirkens Nødhjelp går inn for å skjerme hhv. norske bileiere og de fattigste land i verden for endringer i oljeprisen, er ikke egnet verken til å overraske eller til å skuffe. Det som derimot er litt skuffende, er da Atle Sommerfeldt møtte Leiv Lunde, statsekretær for bistandsministeren, i Dagsnytt 18 i ettermiddag, hadde ikke Lunde noen prinsipielle motforestillinger mot Sommerfeldts forslag. Heller ikke Hagen møter noen motstand fra sine politiske rivaler. Ikke engang journalistene i NRKs Dagsnytt 18-redaksjon eller i Dagbladets oppslag som er referert over, spurte om disse forslagene virkelig var fornuftige, eller om det fantes bedre måter å overføre midler til norske bilister og fattige afrikanere på. Frp ble heller ikke konfrontert med avviket mellom sitt forslag, og partiprogrammets angivelige prinsipper. Aftenpostens lederskribent har derimot forstått mye av poenget.

Hva er så løsningen? Innfør økonomiundervisning i grunnskolen. Det hadde vært svært positivt for den offentlige debatten om de fleste aktive samfunnsdebattanter hadde tenkt over hva en pris på et markedsgode egentlig er. I norske medier fremstilles den amerikanske debatten om "intelligent design"gjerne med et smil om munnen, der talsmennene for teorien om at livet er skapt av Gud henges litt ut. Dette er det mulig å gjøre fordi alle norske barn har lært om Darwin på skolen. Men prisene er det mange som ikke skjønner vitsen med.

I forbindelse med Oslo 2005, et slags radikalt nettverk som skal arrangerere en folkemønstring i begynnelsen av september, hevder professor Thomas Hylland Eriksen at vårt samfunn har et oppdemmet behov for visjoner. ”Partipolitikken leverer ingenting,” sier Eriksen. Han virker bekymret for at forskjellen mellom de store partiene og særlig regjeringsalternativene er for små, og at ”den nyliberalistiske tenkemåten regjerer nesten uimotsagt.”

Professor Eriksen utdypet, eller særlig gjentok, sine synspunkter i Dagsnytt 18 mandag 22. august. Politisk redaktør i Aftenposten, Harald Stanghelle, deltar også. I en kommentar lørdag 20. august, påpekte Stanghelle at den store enigheten mellom partiene, ”politisk fellesgods” som han kaller det, først og fremst representerer en verdi ved det norske samfunnet. Valgkampen dreier seg ikke om sykehusene skal finansieres over offentlige budsjetter, men om hvilken finansieringsmodell som best fremmer målet, sier Stanghelle.

Mon det. Harald Stanghelle har helt rett i at enighet mellom de store regjeringsalternativene i flere viktige spørsmål. At det er enighet i utenrikspolitikken bør det ikke legges for stor vekt på, den styre tross alt etter norske interesser. Likevel er det stor uenighet på viktige områder. At det nye pensjonssystemet (PDF) oppstår som et kompromiss mellom Høyre og Arbeiderpartiet, skyldes imidlertid ikke utstrakt enighet, men den svært gode evnen det norske politiske systemet har til å finne kompromisser. Denne evnen skyldes særlig at uten et bredt pensjonskompromiss, ville saken kommet opp hver gang Norge skifter regjering, og det har verken Høyre eller Arbeiderpartiet noen interesse av. Uenigheten mellom Høyre og Arbeiderpartiet i pensjonsspørsmålet var betydelig, og utfallet vil påvirke hverdagen til hundretusener – kanskje millioner - av nordmenn. Men det er absolutt en verdi ved det norske politiske system og klima at dette kompromisset kunne finnes uten de demonstrasjonene Tyskland og Italia opplevde. Også på andre områder er det store reelle uenigheter. Barnehagepolitikken til Arbeiderpartiet og SV er totalt forskjellig fra Høyre og KrF. Sykehusene og grunnskolene avdekker også store skillelinjer, der de borgerlige legger vekt på valgfrihet (dog med helt ulikt utgangspunkt), mens venstresiden vektlegger likt tilbud for alle. Dersom den ene siden oppnår stortingsflertall over lang tid, vil det norske samfunnet forandres på viktige områder.

Stanghelle undervurderer forskjellen mellom de politiske partiene, men har helt rett i arrestasjonen av Thomas Hylland Eriksen, som tydeligvis har behov for noen fargerike visjoner. Eriksen er ekstremt ressurssterk, har et omfattende og profitabelt forfatterskap, og blir stadig invitert til debatter i NRK. For alminnelige innbyggere og velgere har imidlertid utformingen av pensjonssystemet stor betydning. Det er viktig om ventetiden for en hofteoperasjon i det offentlige helsevesenet er en eller fem måneder. For oss som ikke har råd til au pair, er det uhyre viktig om det blir nok barnehageplasser. Hvis det ikke blir nok barnehageplasser, er fremtiden til kontantstøtten sentral. Utformingen av kriminalitetspolitikken og narkotikapolitikk viktig hvis man ofte ser heroinister sette sprøyten sin et steinkast fra der man bor. Mange arbeidstakere føler seg truet av arbeidsinnvandrere som er villige til å jobbe for en brøkdel av norsk lønn. Det er grunn til å tro at mange vil stemme på partier som samlet tilbyr den løsningen som velgeren mener er best på slike praktiske og materielle spørsmål.

I Dagsnytt 18 etterlyste Eriksen særlig visjoner på tre områder: han mener at miljøet er ekstremt viktig å prioritere, at mennesker er viktigere enn penger (sic.), og at tid også er en form for rikdom. Hva disse visjonene innebærer, noe mer konkret, ville han dessverre ikke gå inn på. Det kan hende det er fordi han vet at miljøet er dramatisk forbedret de siste 30 årene, noe som ikke minst skyldes en sterk politisk oppmerksomhet om temaet. De fleste landene har egne departementer for miljøvern, vi har Statens forurensningstilsyn og en lang rekke organisasjoner som får støtte av staten. Det er vel knapt noen som på generelt grunnlag vil si at penger er viktigere enn penger, og i den grunnleggende økonomiske analysen av mennesker arbeidslyst er den sentrale forutsetningen av mennesker liker fritid. Det er vel en grunn til at gjennomsnittlig arbeidstid har falt over hele Europa de siste 30 årene. I Norge er gjennomsnittlig arbeidstid blant sysselsatte nå 1400 timer. Fallet i arbeidstid i Norge den siste generasjonen særlig skyldes at arbeidstakere ønsker mer fritid når de blir rikere, mener konsulentselskapet Econ.

Eriksen er også bekymret for omfanget av offentlig fattigdom og privat rikdom, og sier han ikke kan forstå hvordan den store offentlige oljerikdommen blir transformert til privat rikdom. Det blir litt rart å kalle en situasjon der konsum i offentlig forvaltning, som andel av BNP, er større enn noen gang tidligere (SDV-fil), for offentlig fattigdom. Offentlig sektor har et notorisk problem med å sette av nok penger til vedlikehold. Det er en organisasjonsutfordring. At det er mugg i kjelleren på skolen til Eriksens barn, skyldes ikke mangel på penger. Selv om skolen hadde fått halvparten så mye penger, burde det ikke vært mugg der, men selv om den hadde fått dobbelt bevilgning, er det langt fra sikkert at skolen ville bli muggfri.

På tross av min sterke tvil, er det likevel mulig det er et stort og oppdemmet behov for sterke og store visjoner i Norge i dag, visjoner om at samfunnet burde vært fundamentalt forskjellig fra hvordan det er i dag. Det som er helt sikkert, er at det ikke er mulig å etablere noen enighet omkring en konkret visjon. Gjennom 1900-tallet fikk vi se hva visjonære ledere, som våget å tenke dristig og annerledes, kunne gjøre når de hadde en rimelig oppslutning i befolkningen en stund iallfall. Fornuftige mennesker burde ikke savne disse modellene, hvor storslagne de enn måtte være.

Den revolusjonære, men interessante og høyst lesverdige avisen Klassekampen, går nye veier. Vi lørdagsabonnenter har til nå fått avisen av Posten, i postkassen. I går fikk vi imidlertid et utmerket tilbud: hvis vi vil, kan avisen nå bæres rundt med Aftenposten-budene. Dermed får abonnentene et bedre tilbud, (dog på bekostning av de post-ansatte, men det forteller ikke invitasjonen noe om). For en beinhard liberalist er det aldeles fornøyelig at de største moralske og retoriske motstanderne av konkurranseutsetting og privatisering forstår at også de er underlagt markedets jernlov: kunden har alltid rett.

Det er verdt å notere seg at abonnenter kan reservere seg mot tilbudet, og fremdeles få avisen i postkassen til ettermiddagsteen i stedet for på dørmatten til frokost. Det anes at dette alternativet vil være litt dyrere for KK enn å sende avisen med Aftenposten, med man kan ikke utelukke at noen abonnenter er villige til det, iallfall så lenge de slipper å betale selv.